Av Kathy Dayvary Larsen, styrer i Espira Torshovdalen
Dagen vi sier hadet til barna i Bindura er tung fra jeg lukker opp øynene mine. Tung fordi jeg mest sannsynlig aldri ser dem igjen. Tung fordi jeg ikke vet hva deres fremtid bringer.
Heldigvis ligger skolen rett ved siden av barnehagen, hvor de prøver å prioriterer plass til akkurat disse barna.
Mange av de vil forhåpentligvis fortsette på skolen og sikre seg en utdanning på sikt. Noen av de blir kanskje tvunget til å hoppe av for å hjelpe familien til å skaffe inntekt. Noens fremtid er å reise fra Zimbabwe i håp om å finne seg et bedre liv. Andre blir igjen i leirhyttene. Dette gjør vondt å tenke på når jeg møter blikkene deres i dag. Fulle av håp. Fulle av glede. De vil holde i hånden. De vil ha blikkontakt. Helst en klem. Jeg kunne ønske klemmen varte evig, og hånden aldri ble sluppet. Jeg kan ikke lenger være her og gi de den nærhet og voksenkontakt som barna trenger. Men de har fått en egen plass i mitt hjerte og jeg kan love at jeg aldri vil glemme de.
Det varme folket av Zimbabwe har gitt meg et minne for livet, og det er jeg så takknemlig for.
Takk for turen.
Zimbabwe-prosjektet 
Legg igjen en kommentar